Når jeg leser om masterstudenten Eskil Uggen som sier: “Det er helt krise - vi utdannes ikke til å bli lærere” og oppfølgersaken med Stine Leiro som sier “Hvorfor skal jeg bruke så mye tid på forskning og akademisk skriving” kommer jeg til å tenke på et genialt forslag til endring i praksisordningen for lærerstudenter. Det kom flyvende min vei for en tid tilbake, og kan virkelig gjøre en stor forskjell. Og ikke nok med det: Det koster ingenting å innføre, tvert imot kan det gi stor gevinst til alle involverte, både studenter, lærere, skoler og utdanningsinstitusjonene.
Jeg gjengir ikke all kritikken i disse artiklene, de kan man lese selv, men synes en humoristisk vending i den ene artikkelen tar mye av problemet på kornet:
“– Det er helt krise. Vi utdannes ikke til å bli lærere.” sier Uggen, og får spørsmål fra journalisten: “– Hva utdannes dere til da? – Godt spørsmål. Professorer? foreslår han spøkefullt.”
Det er en alvorlig bunn i dette, som går på akademiseringen av lærerutdanningene.
(Obs: Etter at blogginnlegget ble publisert har jeg fått flere sterke, negative reaksjoner på den neste setningen. Derfor har jeg satt den i klamme. Bare å hoppe over den. Den er ment som et sleivspark, men ble for generaliserende.)
[De ansvarlige for lærerutdanningene på universitetene og høyskolene er jo per definisjon personer som enten a) ikke egner seg til å jobbe som utøvende lærere, eller b) ikke ønsker å jobbe som utøvende lærere, eller c) en kombinasjon.]
De har valgt seg en akademisk karriere, og har selvsagt sans for det som foregår der. Ikke noe galt i det.
Men hvis de får for stor innflytelse, og de samtidig mangler “hands on” - erfaringer med hvordan yrket utføres, ender man opp med det både Uggen og mange andre påpeker: En utdannelse som forbereder deg på noe annet enn det yrket går ut på.
For å illustrere med et bilde: Det er ikke noe galt med å forske på trafikkøkonomi eller sosialpsykologi. Men hvis de ansatte på landets kjøreskoler hadde den bakgrunnen, og lærte kommende sjåfører opp i å forske på disse feltene, ville vi mildt sagt få et farlig trafikkbilde. Du kan vite alt om hvordan varetransport kan gjøres økonomisk lønnsomt, og hvordan menneskegrupper opptrer i trafikkryss, men det gjør deg ikke til en god sjåfør. For å bli en god sjåfør, må du lære å kjøre bil.
Sånn er det nok mange nyutdannede lærere som kjenner det: Fint å kunne gjennomføre en statistisk valid analyse i masteroppgaven, for all del, men det er til lite nytte når du setter joggeskoene dine på klasseromsgulvet og den tøffeste jenta i klassen prøver å psyke deg ut, mens en gutt på tredje rad sitter og gråter.
Endret praksis
For mye teori og for lite praksis er en gjenganger i kritikken. Men det handler ikke bare om antallet dager i praksis: “– Det handler om at undervisningen man får på skolen skal samsvare med det en opplever ute i klasserommene. At det oppleves relevant og at det er samme verden”, sier Stine Leiro. Bra poeng.
Praksis er kostbart, leser vi. Det som svært ofte dukker opp i diskusjoner om skolesektoren, er krav om mer og mindre. Mindre press. Mindre byrdefullhet. Mer tid. Mer penger. Man burde derfor kanskje bli glad når man kan lese at Regjeringen vil gjennomføre et praksisløft: “Regjeringen deler ut 20 millioner kroner for å styrke kvaliteten på praksis i lærerutdanningen. NTNU, Nord Universitet, Høgskulen på Vestlandet og Høgskolen i Østfold får fem millioner kroner hver.” Og for all del, det kan hende det kommer noe ut av denne forskningen. Men er det virkelig millioner til mer eller mindre obskure forskningsprosjekter man trenger?
De grunnleggende spørsmålene i skoleutvikling generelt og i praksisarbeidet spesielt burde være hvordan vi jobber, hvorfor vi gjør som vi gjør og om det finnes andre og bedre måter å jobbe på. Da kan vi fort ende opp med å bruke mindre tid og trenge mindre penger og få mer ut i andre enden. Jeg opplever at mot til å gjøre ting på en utradisjonell måte kan være det som trengs. Sånn som da Aleksander den store skulle løse den gordiske knuten, og bare dro sverdet og hugget den av.
En slik løsning kom min i en samtale med Leif-André Trøhaugen om PPU, da jeg jobbet i podcasten Rekk opp hånda. Jeg hadde lest hans analyse av PPU-pensum, og refleksjoner rundt dette studiet i BLA-magasin, og inviterte ham til studio. Han sa at hans ønskesituasjon ville være at hver student kunne følge én, eller kanskje to lærere over et helt skoleår. Så kunne de kanskje begynne med å observere, og så få mer og mer ansvar utover i året. En slik, liten endring, istedenfor å være på en skole i noen intense uker midt i skoleåret, vil kunne løse mange problemer knyttet til lærerutdanningen og praksis, og gi en kjede av positive effekter.
Ny tanke om praksis
Praksis er stort sett organisert ut fra et visst antall uker, og skolene og lærerne som har praksisstudenter få betalt for det av høgskolen/universitetet hvor studenten går. Læreren kan gjerne ha en hel gruppe studenter samtidig. Det kan helt sikkert være en del læring, inspirasjon og glede knyttet til å ha med seg fire-fem studenter gjennom 2-4-6-8 uker i klassen. Det er innebærer også mye logistikk og organisering, og mange timer hvor mange voksne sitter bakerst i et klasserom og noterer. Kanskje ikke det mest læringseffektive man kan gjøre. Og for elevene er det neppe neppe heller det mest læringseffektive å bli utsatt for en håndfull lærerstudenter som øver seg på å være lærer over noen intense uker. Det blir en del styr, ja. Det er litt som et familieselskap med mange småunger, kjekt, men du trekker et lettelsens sukk når det er over og de har dratt hjem.
Det Trøhaugen sa, og som jeg synes er et viktig poeng, at hvis du endrer det å ha praksisstudent fra å være en belastning, til å bli en ekstra ressurs, skaper du vinn-vinn-situasjoner.
Hva om man droppet å ha praksis noen intense uker midt i skoleåret, og heller hadde det én fast dag (eller to) i uka gjennom hele året?
Hva om for eksempel onsdag og torsdag var praksisdagene i lærerutdanningene. Mandag, tirsdag og fredag er studentene på universitetet/høgskolen. 40% praksis, 60% teori. Studentene møter opp på planleggingsdag i august, og følger skoleårets rytme og gang til juni. Skolene og lærerne som skal ha studentene kan planlegge ut fra denne ekstra ressursen, det er forutsigbart og langsiktig. Lærerne vil krangle om å få lov til å ha praksisstudent å jobbe sammen med, garantert! Tenk så mye spennende pedagogikk man kan lage om man bare har litt flere å spille på!
Studentene ville bringe med seg den nyeste forskning og teori fra universitetet inn i profesjonsfellesskapet på skolen, og de ville bringe med seg dagferske utfordringer og problemstillinger fra praksisfeltet til forskerne. I løpet av studiet vil lærer-student-relasjonen endre seg, studentene kan stille utfordrende spørsmål til etablert praksis, praksislæreren kan la seg inspirere til endring, og gradvis blir de mer og mer som kolleger. Når studiet er over er studentene ferdige lærere. Nøyaktig slik gode utdannelser er ment å skape arbeidstakere innenfor det yrket de utdanner til.
Det vil sikker kunne være utfordrende for både praksislærere og universitetsansatte med et slikt intenst vekselbruk, men du verden for en deilig friksjon det ville være, som kunne generere mye gnistrende læring begge steder. Det ville få lærerutdanningen og skolen til å henge sammen, fra dag til dag, uke til uke, rett og slett.
Og økonomien i det hele? Det aller meste av skole-Norge er finansiert av offentlige midler, og det burde være underordnet hvilket budsjett som dekker hva. Men om noe burde være en "joint venture" mellom kommunale, fylkeskommunale og statlige penger, er det å sørge for en tipp-topp utdannelse av framtidens lærere. Mer felles investering enn det finner man ikke.
Trøhaugen snakket om at han hadde observert to lærere som jobbet helt ulikt over tid, og at det var interessant å se hvordan det gikk an å være en god lærer på forskjellige måter. Mangfold i kompetanseutviklingen er viktig. Det er mange måter å være en god lærer og en god skole på. Om praksislærerne på en skole, og studentene deres, og kanskje veilederne på universitetet diskuterer lærerrollen og pedagogisk praksis på ukentlig basis, (jeg mener, nå har vi jo Teams og Zoom og alt), kan man få til et fyrverkeri av et utviklingsarbeid rundt om på hver eneste skole og i alle fagmiljøene på universitet og høgskoler. Det vil være et løft for skole-Norge som kommer fortere enn du klarer å uttale de-sent-ra-li-sert-kom-pe-tan-se-ut-vik-ling.
Sjekk ut episoden med Leif Andre Trøhaugen om PPU på bloggen til Martin
Hva tenker du? Er det noen argumenter mot å gå bort fra praksisuker til faste dager i uka?
Comentarios